Kommentarer og forbedringsforslag

Vel, vel, vel,
Skrevet av Helge Torvund, diktlærar, lest 54 ganger
26. februar 2007 kl. 09.46

Her må utgangspunktet vera at du sjølv meiner du skriv mykje betre enn dette og at det på eit eller anna mystisk og moralsk vis gjev deg rett til å innta ein slags overordna funksjon der du ved å prenta om igjen desse dikta utan ein einaste konstruktiv kommentar gjer diktverkstaden ein teneste? For andre er det vanskeleg å forstå motivasjonen bak ei slik handling. Gjev det deg rett og slett ei god kjensle å gjera slikt, eller er det noko du trur du kan oppnå, som me ikkje klarer å trengja inn til?

Dette er ein skriveverkstad, og mangt av råstoffet som kjem inn her liknar på det du dreg fram. Problemet er at du ikkje gjer noko som helst anna enn å visa det fram, det som me alle kan lesa sjølv. Trur du at me ikkje kan lesa? At me ikkje kan vurdera? At du må prenta om igjen alle innlegga her for at me skal sjå dei?

Eg vil nå gje kvart av desse dikta ein kommentar som kanskje både dei som har skrive dei kan ha nytte av og som kan vera ei hjelp til deg i korleis det er betre å kommentera slike dikt, enn å bare prenta dei opp igjen, utan forfattarnick, så ein kunne tru det var dine.


Livet torde vise seg
som en dag med et snev av et løfte
Fulgte avtrykkene dine
inn i rommet
Var det derfor dagene våre kolliderte?

Nå eier jeg en tomhet
jeg ikke klarer å fylle


Kommentar:
Uheldig opning då ordet livet er eit slikt stort og Mjelve kallar det 'tomt' begrep som omfattar det meste. Begrepet "livet" omfattar vel også døden? Men alt andre linja er hakket meir spesifikt og eg har sansen for dette med "et snev av et løfte". Diktet lir i det heile under å vera for vagt og abstrakt, men har ei kjerne av erafring og oppleving som er viktig nok, og som fort kunne vorte eit brukbart dikt. Forslag:

Mandagen viste seg
med et snev av løfte
Fulgte avtrykkene dine
inn i rommet;
avisa du flytta på
kaffekoppen med teskjeen
Morgenkåpa over stolen
Hvorfor kolliderte
din dag med min?

Nå eier jeg et sug
hendene mine ikke kan
gjøre no med




*

To kropper, et laken
taklampen lyser, tier
ser hverandre ikke lenger
nå
den skjøre strengen brister
halvkvalt gråt
i krokene
kroppene innoverbøyd

Kommentar: Eit relasjonsdikt, eit utterpa, men fornybart tema i lyrikken. Ein god og intim relasjon mellom to menneske har brote saman av ukjent grunn. Den konkrete nøkterne stilen i starten er god og skapar tru på at ein kan unngå det patetiske her. Men formuleringa "ser hverandre ikke lenger/nå" er litt for platt (det er viktig å bli s e t t), og resten av diktet vert kanskje for mykje "telling" om det lidande. Det gjev likevel inntrykk av at det finst ei kjerne her som kunne vore omskapt til poesi, om ein gjekk lenger og var endå meir kroppsleg og avskrelt og fandenivoldsk og Emily Dickensonsk og slo til. Forslag:

To kropper, et laken
taklampen lyser, tier
veggene snur seg bort
den skjøre strengen
dette som får tonene
til å danne melodier
brister og brister gjør
vi til et jeg og et jeg
vi som var du og du
en uønsket skalpell
kroppene bøyd
inn i selv


*

hverandre
har den andre
nærhet til en
hver
og gir støtte så
de hører evig
sammen.

Mulig var
din tanke slik
da du lette etter det
ord
du ikke fant
hos andre enn
dumeg.


Kommentar: Interessant å sjå dette saman med det ovanforståande, då det går inn i det språklege omkring same tema. her er det ordet "hver-andre" som blir plukka frå kvarandre og det vert sagt at i dette ordet har den "andre" nærleik til ein "hver" eller til enhver som gjve diktet ei spesiell opning mot at det faktisk er mogleg å få nærleik til einkvar person dersom ein innlemmar denne i begrepet "hverandre". her er det verkeleg eit interesant tema for språkbasert og analytisk vinkla poesi. Men det er ikkje bar når det held fram: "og gir støtte så/de hører evig/sammen" ikkje fordi ikkje slike ord også kan underleggjast denne typen lyrisk analyse, men nettopp fordi d e t ikkje blir gjort her. Dette uttrykket framstår bare som overlevering av ein klisjé. Det mest interessante er vel avslutnignslinja med nyordet "dumeg", som er ei form for "vi" som gjev inntrykk av dobbelt objektiv, nemleg at det ikkje finst eit eg og eit du som hjå Buber, men bare eit du og eit meg. Kva dette tyder, det lever me i uvissa om. Forslag:

i hverandre
har den andre
nærhet til en
hver

og gir
til de hører
sammen

du lette etter et
ord
du fant
dumeg.



*

Skyggene så markante
mot det hvite

lyset mer lys
denne dagen

i en retrospektiv film
far som far

brødrene mine og meg
i sorte sko

en himmelhøy dør
slipper inn solen

sønnen min møter meg
med blikket

for første gang
som den siste

Kommentar: Eit dikt som gjev ei kjensle av å trengjha litt meir instramming. Det handlar om slekters gang og om innslag av lys og skugge i dette. Diktet har eit visst fugleperspektiv i delar av det, som gjev ein avstand og ordbruk somikkje skapar nærleik og tetthet. eg ville vore atskilleg meir konkret, og sprør: skuggen av kva?
i opninga, og bruken av retrospektiv film skapar avstand, her er det betre å skriva direkte inn minnebilete som skapar nærleik, og det skjer i formuleringa "brødrene mine og meg/ i sorte sko" men det vert veldig fragmentarisk. Meir, meir! Også slutten ville eg ha ett inn i ein konkret sitausjon og opna for kjenslene på eit eller anna vis her. I staden for den lett filosofiske og klisjeaktige slutten med første og siste.

Forslag:

Skyggen av Opelen så markant
mot solsnøen

Bildet av far som far
med lukta av svette og kvae
ved hoggestabben

brødrene mine og meg
i sorte sko
i spon og vedlukt

en himmelhøy dør
slipper inn solens skare
av det bitre det søte

sønnen min møter meg
med blikket

nå




*



Kokong.

Innefor og utenfor mørkets vegger
Der natt er natt
Der dag ikke slipper inn
Der drømmene gjemmer seg
Der liver leves innefra, og inn
Der alt blir til
utenfor er virkelighetensfantasi

Der natt, og dag tisker samen
Der dag, og natt smeltes, og små dryss av ord vrir seg forbi.
Der er ingen sti for en som vil være fri.

Så dra bort til ingenmannsland å skap din egen sang
For den tid er for bi, da drømmen var i sitt hi.

Kommentar: "Der natt, og dag tisker samen" er ei fin formulering, men viser også ein sær og ubegripeleg bruk av komma som går igjen i diktet.
Orddelinga i siste linje hadde nok heller ikkje astronomane sett lett på. Diktet har ei kjerne som er velkjent i modernismen. Ja, ein kunne vel
seie at den er ein av dei tre berande idane i heile moderniteten, nemleg indivitets fridom. (Om me då seier at fornuft og framstegstru er dei to andre, så er me i alle fall i tråd med Østerberg skulle eg tru. Tilrår boka Det moderne, om utviklinga av vår kultur dei siste 250 åra innan musikk, litteratur, tenkning, kunst!) Men tittelen kokong og "der er ingensti for en som vil være fri" fortel om det isolerte, inneslutta, normene frå samfunnet rundt ein, kanskje.
Diktet er nok litt prega av at det er ein nybyrjar som er prøver seg. Med nokre umotiverte og ubehjelpelege rim (forbi/fri og for bi (sic!) og hi). Men det er eit viktig tema og eit godt utgangspunkt for å byrja å famla seg fram i lyrikkens long and winding road å ta fatt med det "å skapa sin eigen sang". At ein har forstått at det er noko som kan heite "virkelighetensfantasi" er også bra! Sosial konstruktivisme (Wilden) eller personleg konstruktivismeteori (Kelly) kjem ein knapt utanom anten ein les om det eller bare erfarar det. Forslag (og eg tek meg den fridom å setja inn eit passande sitat frå "Log Cabin Home in the Sky" av Heron):

Kokong.

innefor og utenfor:
mørk vegg

natt er natt

liv leves
innefra
og inn

alt blir
virkelighetens
fantasi

natt og dag
tisker samen

dag og natt
smeltes om
til dryss

ord
vrir seg
forbi
som kyss

"There comes a time
to every man
When he must
turn his back
on the crowd
When the glare of light
gets much to bright
And the music
plays too loud"

til
drømmehiet
er våren
underveis

helge t.